Vi begynner å nærme oss tidsfristen Obama-administrasjonen satte for et gjennombrudd mellom de USA-meklede forhandlingene mellom Israel og PA. Alle har ris bak speilet om dette ikke lykkes: USA vil gjøre livet surere for begge parter, Israel vil slutte å frigi fanger og trolig akselerere utbyggingen på Vestbredden, og Abbas vil søke om formelt medlemskap for en palestinsk stat i internasjonale organisasjoner.
Det er mange interessant analyser av saken. Jeg synes David Horovitz er et bra og passende kynisk startssted, og som vanlig vil jeg anbefale folk å ta i bruk engelsken for å få et komplett bilde. (Og jeg tar det forbeholdet om at hvis det blir et gjennombrudd, så vil det garantert komme i ellevte time og være helt uventet. Det er slik man gjør det der nede, ser det ut til).
Hvis Einstein hadde rett om at definisjonen på sinnsykdom er å gjenta det samme om og om igjen og håpe på et nytt resultat, så er den vestlige verden åpenbart sinnsyk i presset de legger på Israel og palestinerne. Det vil ganske sikkert bli krav - særlig fra land som Norge - at Israel må isoleres, presses, om nødvendig tvinges til å gjøre det riktige. Og for en gangs skyld har både USA og EU blitt spesifikke om hva de mener det "riktige" er, nemlig å 1) slutte med utvidelser av jødiske bosetninger på Vestbredden, og 2) demontere og evakuere uautoriserte bosetninger.
Jeg er klar over at Netanyahu vil møte stor innenrikspolitisk motstand mot å etterkomme dette kravet, men jeg synes han må gjøre det likevel. De fleste israelere er innforståtte med slik tiltak, og det vil vise omverdenen at Bibi har et større reportoir enn å være sta. Hvis Israel gjør det, vil dette også blotlegge at Abbas hverken vil eller kan ha reelle forhandlinger om en varig fred - hvilket er åpenbart for alle som greier å lese mellom linjene.
Når dette så blir avklart, har vi ikke kommet noe lengre i retning en fredsavtale, og her er det Vesten må kurere seg fra sin nevrose: dette er en prosess som tar mer enn en til to valgperioder. I stedet for en strategi for å få til gjennombrudd, må det bli en strategi for gradvis normalisering, disiplinert håndtering av vold, og fremvekst av en de facto fred som gjør den formelle freden bare en formalitet.
Dette krever arbeid på mange fronter, og her er noen:
- Israels sikkerhetstiltak for å hindre infiltrasjon av terrorister må kontinuerlig forenkles slik at den gjør livet lettere for de mange palestinere som slett ikke har noe vondt for seg, uten at det går på bekostning av sikkerheten til alle. Det må bli en mental endring som legger mer vekt på idealisme og kreativitet.
- Likeledes må Israel bli mer konsekvent og hardhendt overfor "bosettere" som begår vandalisms, trakassering, og vold mot palestinere.
- Palestinerne må presses og oppmuntres av vestlige land til å bygge et stabilt og fritt samfunn som bygger på annet enn offermentalitet og fiendtlighet. Palestinske myndigheter må oppleve konsekvenser om de glorifiserer terrorister og bygger fordommer mot jøder og Israel.
- Begge parter må legge lik innsats i å utdanne sine egne om hverandres historie og ståsted, og det må bli langt flere utvekslingsordninger som bygger uformelle forbindelser i alle mulige sammenhenger og på alle nivå.
- Det oppmuntres til mediaovervåkning og oversettelser til engelsk på begge sider. Dette er enkelt i Israel som har en sterk engelskspråklig presse allerede, langt mer krevende hos palestinerne. Men det må bli slutt på at man sier en ting på et språk og noe annet på engelsk.
Hvis vi koncentrerar oss om disse tingene - og bare disse tingene - i de neste fem år, kan det bli mulig å se om det finnes noe rammeverk for forhandlinger på høyt nivå. Ellers bare fortsetter man.