Onde handlinger skyldes sjeldent onde mennesker, men heller at vår tendens til å ta våre ideer til deres ytterste konsekvens. Og det må vi alle vokte oss for.
"Macbeth, Banquo and the witches on the heath" av Johann Heinrich Füssli.
Shakespeares skuespill Macbeth blir vanligvis bemannet med noe slikt som 5 kvinnelige roller og 21 mannlige, men i den nye produksjonen på Broadway er det bare én skuespiller: Alan Cumming. I denne produksjonen er Macbeth innlagt på et psykiatrisk sykehus, og han spiller alle hovedrollene. Slik kommer det frem at hele Macbeths mangfold og grusomhet ligger i hver av oss.
I denne artikkelen i Slate påpeker Ron Rosenbaum to paradokser i vår oppfatning om ondskap. For å sitere ham:
"This is almost intolerable to entertain, but it says something almost universally true. Most people who commit acts of terrorism believe they are doing so?by reason of ideology or theology?for a good reason.... Which brings us to the second paradox?the Post Enlightenment paradox?that subverts the use of evil. No ideology has a right to dictate absolute truths to us, but it also makes it difficult to judge absolutely which ideologies and theologies are evil or productive of evil acts and which just differ from ours. It?s the paradox of moral relativism: Must we tolerate even intolerant cultures? Is female genital mutilation just a ?cultural tradition? valid as any of ours?""
Alt dette er meget relevant for vår egen høyst uferdige debatt om massakrene 22.7.
Er Anders Behring Breivik ond? Ble han drevet av ondskap? Går det an å ha noen sympati for hans synspunkter (jeg har det ikke, forøvrig) og samtidig utrykke avsky for hans handlinger? Ville vi stilt oss annerledes til ham, om han hadde gått til angrep på SIAN eller NDL?
Vi har åpenbart ingen problemer med å "forstå" raseriet til terrorister i utlandet, rettet mot folk som vi også har noe i mot. Men når slikt skjer i Norge, er det ikke bare handlingen men også motivet hinsides.
Vi håpet faktisk på at sakkyndige skulle ta fra oss den byrden å måtte karakterisere Behring Breivik som "ond". Hvis mannen ble erkært sinnsyk, så ble det som en en (figurativ eller faktisk) virus i hjernen hans som kortsluttet hans moralske evne til å skille mellom rett og galt, å vite at virkeligheten ikke er en action-film.
Macbeth dreier seg om ondskap, og ordet "wicked" er sentralt her, altså ondskapen for ondskapens egen skyld.
Som Rosenbaum påpeker, finnes "wicked" personer hovedsaklig bare i skjønnlitteraturen. I virkeligheten begås onde handlinger av mennesker som oppriktig tror de er gode. Behring Breivik trodde - eller i hvert fall rasjonaliserte - at drastiske tiltak måtte til for å redde sin sivilisasjon. Det gjorde også Timothy McVeigh og en lang rekke andre terrorister.
Rosenbaum har nemlig et interessant poeng til:
Anyway, in a conversation with [Murray Kempton] you can find in The Secret Parts of Fortune he tossed off one of the single wisest things I?ve ever heard said about ideology and evil: ?It took me a while to discover this,? he said, ?but the biggest mistake you can make is to follow your ideas to their logical conclusions. You can make a lot of other [mistakes], and every now and then you can be right. But when you follow your ideas to their logical conclusions you are always wrong.?
Dette forekommer meg helt sant: de ondeste handlingene i verdenshistorien har alltid vært et resultat av at noen har trukket sine overbevisninger altfor langt.
Folk må gjøres mer like, og derfor blir det en Kulturrevolusjon. Tyskere må ha alle muligheter til å realisere sin iboende storhet, og slik blir det verdenskrig og folkemord. Kommunisme må gjennomføres uten støy og innsigelser, og dermed blir det gulager. Tro må gjøres ren, og dermed blir det inkvisisjoner. Og så videre.
Det er derfor virkemidler på to nivåer som skal til for å redusere faren for onde handlinger:
- Hver av oss må erkjenne at alle våre overbevisninger eksisterer "inntil vi blir overbeviste om noe annet". Eller for å si det på en annen måte: vi må stadig være åpne for muligheten at vi tar feil, og vi må stadig være villige til å overbevise andre om at de tar feil.
- De som forvalter samfunnsdebatten (redaktører, politikere) må ta dette ansvaret alvorlig: å opplyse er ikke det samme som å veilede, og hvis en sak er forvirrende, så er det ok at publikum er forvirret.