Skole- og utdannelsesdebatten tar ikke høyde for at dagens modell bygger på at visse ressurser er knappe, men det er de ikke lenger. Vi må se på problemet på en helt annen måte.
Det er slik det bør være når utdanning blir mye debattert. Høyre vil skille mellom fremragende, gode, og dårlige lærere; det er igjen tvil om karakterer har noe for seg i det hele tatt, og Massive Online Open Courses får stadig mer oppmerksomhet. "Eksperter" av alle mulige slag spår en helt annen fremtid.
Norske skolereformer har i flere tiår dreid seg om to målsetninger, nemlig å 1) innføre sosial utjevning i skolesammenheng, og 2) gi alle i Norge best mulig forutsetninger for å realisere sine akademiske evner. Disse to er blitt oppnådd i begrenset grad, og mye av meningsforskjellene går på om de bør oppgis eller forsterkes.
I mellomtiden har vi gjort lite for å utfordre hele det pedagogiske opplegget.
Jeg har mange ideer og få overbevisninger om hvordan vi skal forbedre effekten av våre unges skolegang, men jeg tror vi må se på hvilke forutsetninger som har forandret seg.
Det viktigste er at to ressurser som tidligere var knappe, ikke lenger er det:
- Forelesningstalent, altså evnen til å presentere og forklare nytt materiale, er nærmest fritt tilgjengelig. Enten det er Khan Academy eller iTunes University, så er det lett for folk å få gode, oversiktlige, godt presenterte innføringer i vanskelig materiale. Tidligere måte man ta til takke med det som var geografisk tilgjengelig, enten det var en professor på Blindern eller en lærer på grendeskolen.
- Informasjon om alt mulig rart finnes i overflod. Det er det glade vanvidd å kjøpe et papirbasert leksikon, og bibliotekers opprinnelige funksjon er i ferd med å bli helt irrelevant.
Når disse to ressursene ikke lenger er knappe, vil vår læring begrenses av noe annet.
Vi står altså overfor en ny S-kurve i læringseffektivitet, og hvorvidt vi hopper til neste kurve er avhengig av at vi benytter disse fremdeles knappe ressursene ordentlig:
- Gode lærere. Det er forskjell på å forelese og å lære. En god lærer ser eleven (og ikke bare en klasse) og jobber med at han/hun skal overvinne sine begrensninger, enten de er kognitive, følelsesmessige, eller annet. Dette innebærer en ny form for pedagogikk, der lærere får utdannelse i å improvisere, eksperimentere, og lede elever til å bryte gjennom egne grenser. Innføringen i materialet blir gjennom teknologi, ferdighetsbygging blir gjennom menneskelig kontakt.
- Kunnskap, altså informasjon beriket med kritisk tenking. En uventet bieffekt av Wikipedia er at den har påvist svakheter i hittil uransakelige kilder. Vi oppdrar studenter til å være kritisk til alle kilder, og til å anse alt akademisk materiale som uferdige utkast, emner som alltid er under arbeid.
- Undervisningsformer som er tilpasset alle elevers ulike evneprofil. I den grad at en utdannelse skal bidra til at et barn vokser opp til å realisere sine ferdigheter og bli en god samfunnsborger, så er det åpenbart at akademisk suksess, slik vi hittil har definert det, er aldeles utilstrekkelig. Formålet må være å gi alle elever muligheter til å utfordres, ikke alltid lykkes, og oppleve mestring. For derved å gi mersmak for å fortsette å gjøre det.
Ingenting av dette er lett, men det første vi må gjøre er å innse at ting forandrer seg når forutsetninger om knapphet ikke lenger gjelder.