Kjennetegnet på en amatør i debatten om Israel og palestinerne er at han/hun mener at vi er ved siste sjanse for å få til en fredelig tostatsløsning. Avstemningen i FNs sikkerhetsråd åpner for en ny dynamikk og flere mulige scenarioer: noen lovende, noen skremmende.
Et fåfengt spill, uansett
Samlingsregjeringen mellom Fatah og Hamas spilte høyt da de fikk presset inn avstemning i Sikkerhetsrådet som gikk ut på å påtvinge Israel innrømmelser gjennom FN. For Abbas og hans hjerne Saeb Erakat visste utmerket godt at USA og kanskje også Storbritannia ville nedlagt veto mot vedtaket, og at Israel i alle fall ville avvist det.
Strategien var antagelig at et flertall (med ni stemmer) for vedtaket ville skape et sterkere internasjonalt mandat for å sette press på Israel.
Problemet med strategien er at ulike aktører har ulike tanker om hva Israel skal presses til.
De fleste europeiske land ønsker at Israel skal drastisk legge om bosetningspolitikken på Vestbredden ved å i første omgang stanse all videre utbygging av boliger, og i andre gang begynne arbeidet med å legge ned bosetningene. Det er antagelig også dette arabiske land ønsker seg, i det stille. De forstår at Netanyahus bosetningspolitikk ikke er et reelt hinder for seriøse fredsforhandlinger men et påskudd for Abbas å nekte å forhandle.
Kina og Russland forstår at alt dette er et sideshow til de virkelig tunge problemene i Midtøsten som utspiller seg i Afghanistan, Pakistan, Irak, og Syria; og stemmer konsekvent mot USA for å gjøre sine interesser gjeldende. For dem er press på Israel det samme som press på USA, og det ønsker de alltid.
Et nederlag slik det gikk, en katastrofe om det hadde blitt flertall
Dette var et stort prestisjenederlag for Abbas, ikke minst fordi USA nå har et påskudd for å torpedere alle slik forsøk i overskuelig fremtid.
Men for enhver som mener at en varig fredsavtale er avhengig av et oppbyggelig forhandlingsklima, ville et flertall vært en katastrofe, selv om det ikke ble et vedtak på grunn av USAs veto.
Det ville for det første vært en gavepakke til Netanyahus valgkamp, i det ingen i Israel ville tvilt på hans vilje og evne til å trassig motsette seg alle krefter som mente at vedtaket utgjorde et mandat for endring. Det er uenighet i Israel om hva som er akseptable innrømmelser og rimelige motkrav, men det er bred tverrpolitisk enighet i Israel om at innholdet i forslaget var helt uakseptabelt, og at kunstige tidsfrister bare gir palestinske ledere mulighet til å vente til klokken ringer uten å inngå reelle forhandlinger.
Et flertall ville gitt palestinerne (og anti-israelske aktivister) mye å lage støy over, men lite annet. Det er å slå inn åpne dører å demonisere Israel i norske og svenske politiske miljøer, men dette er miljøer som forlengst har mistet tillit og troverdighet i Israel, og antagelig også i andre land som faktisk kan utrette noe.
Hvis USA (og Storbritannia) hadde blitt tvunget til å nedlegge veto mot forslaget, hadde det kostet Abbas dyrt. Gitt alle andre problemer i regionen, sliter Abbas stadig mer med å få sin sak på dagsorden til de store maktene; og å sette de to mektigste vestlige stormaktene i forlegenhet hadde ikke hjulpet.
Hva skjer videre?
Israel: Dette var langt fra noen seier for Netanyahu. At resolusjonen i det hele tatt ble fremstilt for Sikkerhetsrådet viser at det internasjonale samfunnet, også Israels venner, har tynnslitt tålmodighet med Netanyahu. Det er blitt et stadig bredere mandat i israelsk politikk for å vise tøffhet overfor palestinske ledere på enkelte fronter og vise smidighet overfor det internasjonale samfunnet på andre. Det er å håpe at den (neste?) israelske regjeringen viser mer kreativ problemløsning: palestinerne på Vestbredden og Gaza må få bedre muligheter til bærekraftig samfunnsutvikling, de reelle hindrene for seriøse fredsforhandlinger må synliggjøres, og den vestlige verden må overbevises om at Israels sikkerhetsbehov er sammenfallende med deres.
PA/Abbas: For den som har fulgt med, er det helt utrolig hvilken fiasko Mahmoud Abbas har vært som statsleder, men det spørs om det finnes noen som er villige eller klare til å overta. (Demokratiske valg er p.t. avlyst for palestinerne). Han har nå meldt alle sine kort, og det neste skal visst være å overbevise den internasjonale straffedomstol om å ta affære overfor Israel. Det er mange problemer med den tilnærmingen, ikke minst at Israel ganske sikkert vil da forsøke å stille palestinske ledere for den samme domstolen.
USA: Obama er nå sin "lame duck" fase som president og vil bare gjøre mer med denne konflikten om det blir et gjennombrudd som gir ham ettermæle. Antagelig vil det skje veldig mye i kulissene fremover, med press både på palestinerne og israelerne. Utenom det har Obama politisk mandat og evne kun til å straffe palestinerne for stuntet i FN, men også dette kommer til å skje i det stille for å ikke oppmuntre Netanyahu til å erklære seier. Kerry kommer til å reise og prate, det blir mer pinlig korrekte uttalelser, men lite reell satsing fremover.
EU: Uten et flertall i Sikkerhetsrådet kommer europeiske land til å slepe med føttene med å anerkjenne en palestinsk stat. Antagelig kommer det til å bli en god del private advarseler til israelske politikere om å vise (langt) mer godvilje - om ikke annet for å avkle Abbas' egentlige intensjoner/avmakt. Det kommer også til å bli mer innsats i å hjelpe palestinske myndigheter bygge et bærekraftig samfunn på Vestbredden.
Hamas/ISIS/Hizballah/Iran: Denne fascistiske, egentlig svært så løse konstellasjonen, teller på knappene om gevinsten ved å åpne en front mot Israel. Israelske forsøk på å forsvare seg vil på den ene siden gi massiv taktisk tap for Israels fiender; men vil samtidig gi terroristene store PR-gevinster og sympati i vestlige media. Hamas jobber intenst med å bygge opp sin infrastruktur av raketter og tunneler, Hizballah har en hær og et arsenal i syd-Libanon som de kan slippe løs på kort varsel, og ISIS legger press på Golanhøydene. Medlemmer av Irans revolusjonære garde har latt seg avbilde ved Libanons grense til Israel.
Det vi kan håpe på...
... er at USA setter både Israel og Abbas på plass og krever symbolske innrømmelser etterfulgt av reelle forhandlinger. Israel blir bedt om å fryse all utbygging på Vestbredden og østre Jerusalem over en meningsfull tidsperiode (to år?), Abbas blir bedt om å komme med utvetydige forsikringer om at han søker en varig fred og permanente løsninger. Det er mulig, og kanskje best, at tostatssporet erstattes av et normaliseringsspor som bygger på milepæler heller enn tidsfrister. Alle tre må samles om en strategi for å avskaffe Hamas, eventuelt ved å erstatte det med et politisk parti.
Det vi kan frykte ...
... er at Abbas satser enda mer på radikale elementer blant sine egne og uforsonlig retorikk utad, og at EU jatter med. Det vil forsterke Israels fornemmelse av å stå helt alene om sitt eget forsvar, og da vil skyttergravene bli dypere. Netanyahu fortsetter som statsminister og dermed også sin politikk med å sette press på palestinerne ved utbygging av bosetninger. USA melder seg mer ut av fredsprosessen, og det blir mer "pragmatisk" (altså kynisk) ved at Kina og Russland blir trukket inn.