Dette er noe jeg må skrive om før jeg skriver noe annet, for det er til konstant irritasjon for meg. Antagelig hjelper det ikke debatten i det hele tatt at jeg kommer med det, men jeg må likevel skrive om det for min egen skyld.
Jeg får stadig vekk se - ofte i sosiale media, litt mindre ofte i mainstream media - at "islam" omtales som en egen kraft, en bevegelse, av og til nærmest som en virus man må vokte seg for, altså noe som eksisterer av sin egen kraft, noe monolittisk og levende. Det hagler med eksempler som folk håper en gang for alle skal vise hvor forferdelig dette "islam" er.
Islam er ikke noe eget. Islam er det muslimer tror, tenker, og gjør. Når de beskriver sin religion som islam viser de til en referanseramme med enkelte - dog ganske få - fellesstrekk. Slik er det også med jødedommen, kristendommen, buddhisme, osv. Det vi kaller religioner eksisterer bare i det mennesker gjør ut av disse referanserammene.
Dette er faktisk enkelt å bevise med enkel logikk: man kan tro eller ikke tro at Gud eksisterte før det ble mennesker, men vi kan være helt sikre på at religion ikke fantes. Dinosauruser, amøber, tidlige pattedyr, sågar våre mindre avansert forfedre, eksisterte, men de hadde ikke religion.
Derfor er "islam" et like bredt begrep som selverklærte muslimer er mangfoldige.
Det er ikke islam som overbeviser folk til å myrde kristne, yazidi, zoroastere, bahai, hinduer, shia/sunni, jøder, osv. Det er mordernes egne beslutninger. De kan ikke skylde på at en religiøs overbevisning befaler dem å gjøre det, for det de anser som befaling er rasjonalisering, og den ganske dårlig.
Jeg sliter også med å finne et lettfattelig ord for å beskrive "muslimer-som-myrder-andre-og-skylder-på-islam". Ikke først og fremst fordi jeg er redd for å krenke muslimer, men fordi jeg ønsker å unngå en situasjon hvor de må bruke alle sine krefter på å forsvare deres versjon av islam. For meg fremstår grupper som ISIS ikke som "muslimske" i annen forstand at medlemmene beskriver seg selv slik. Først og fremst er disse gruppene maktsyke fascister som ikke tror at noen tør å stoppe dem. (Annet enn Israel, som de ikke tør konfrontere, og kurderne som regelmessig banker dem).
Når det er sagt, er det ikke tvil om at muslimer har problemer, nemlig at for svært mange inngår det i referanserammen også urovekkende politiske elementer og ikke så rent lite rasisme.
Dette er ikke problemer de er alene om: slike tendenser er også å finne i alle andre religioner.
Men de er større, og mer skadelige i islam for tiden. Selv om ingen europeiske regjeringer har mot til å faktisk måle utbredelsen av disse urovekkende holdningene blant sine muslimske minoriteter, er det antagelig et stort mindretall som oppriktig ønsker illiberale reformer i sine hjemland. "Snikislamisering" er et helt håpløst utrykk for et fenomen det må kunne gå an å snakke om, nemlig at noen muslimer er villige til å innskrenke andres friheter for å hevde sine egne.
Etter alt å dømme raser debatten om dette internt i muslimske miljøer, både i Europa og muslimskdominerte land, og jeg fornemmer at stadig mer av debatten foregår offentlig. Jeg tror at islam gjennomgår en reformasjon, i den forstand at stadig flere muslimer vil endre sin referanseramme for å bedre takle den kognitive dissonansen de opplever i møtet med den ikke-muslimske verden.
Jeg tror at vi bør gå inn for å ta fra terroristene påskuddet de forsøker å finne i religion: det finnes ingen unnskyldning, ikke en gang en interessant forklaring, i påståtte religiøse motiver for slike grusomheter. I en ideell verden burde morderne oppleve at dere fanesaker ikke en gang ble nevnt i omtalen av deres handlinger. De gjør hverken skam eller ære på islam ved å skjære av hodet på, eller brenne levende, forsvarsløse folk.
Det får holde med å omtale dem som det de er: det en bonde med en grimase skraper av sålene på støvlene sine etter at han gått gjennom grisebingen.