Jeg vil anta at de fleste norske redaktører, aktivister, eksperter, og andre synsere mener at forholdet til palestinerne er - og i hvert fall bør være - den aller viktigste saken i den israelske valgkampen. I virkeligheten er jo israelerne selv opptatte av en rekke andre ting (også), for eksempel at de er truet av atombombeangrep, terroristangrep, ustabile regimer ved flere grenser; at det er store forskjeller mellom ulike befolkningsgrupper, høye priser særlig for fattige, boligmangel, korrupsjonsskandaler, m.m.m.
Her kommer en veldig grei oversikt fra Times of Israel over de ulike partiers standpunkt, for dem som vil vite hva israelerne bør stemme har å velge mellom.
Og her er noen observasjoner:
- Ingen tror at Israel tjener på unilaterale innrømmelser. Joint List kommer nærmest ved å gå inn for en løsning der Israel trekker seg bak våpenhvilelinjene i 1949, men det virker underforstått (synes nå jeg) at dette bør komme som resultat av forhandlinger.
- Abbas har null troverdighet. I Israel har man stort sett sluttet å diskutere om det er mangel på vilje eller evne hos palestinerne; de trekker på skuldrene og konstaterer at mens det er lett å tenke seg en avtale, er det nesten umulig å tenke seg en varig fred med dagens palestinske myndigheter. De som vil bestrebe seg etter en tostatsløsning på kort tid tenker å gjøre det med arabiske land som partnere. Altså at palestinske ledere får en birolle i en fremtidig prosess.
- Bosetningene på Vestbredden er en kilde til forargelse men ikke særlig mer. Og forargelsen kommer hovedsakelig av at utvidelsene setter Israel i en vanskelig utenrikspolitisk situasjon. Det er fordi israelere vet at 1) sikkerhetstiltakene som skaper problemer for palestinere ikke kommer av bosetninger men er et nødvendig onde for å hindre terrorisme, 2) bosetningspolitikken er et primært middel for å presse palestinerne til reelle forhandlinger (og sekundært en måte å tilfredsstille "stor-Israel grupperingen), og 3) selve bosetningene er temmelig udramatiske 99% av tiden.
- Vestlig diplomatisk press har virket mot sin hensikt. Det er helt påfallende hvordan logikken, retorikken, m.m., som vestlige diplomater - og særlig europeiske - har fremmet overfor israelere er totalt fraværende i debatten. Det er riktignok stor bekymring om det bilaterale forholdet med USA, men det er ellers tydelig at israelere anser eksterne synspunkter som så uinformerte og usaklige at de er irrelevante som partsinnlegg, og bare relevante for Israels diplomatiske omdømme.
- Uenigheten dreier seg hovedsakelig om fremtidig struktur, og med det mener jeg avveiningen mellom palestinsk selvstyre og israelsk sikkerhet. Noen mener at palestinsk selvstyre er helt underordnet israelsk sikkerhet; andre mener at langsiktig israelsk sikkerhet er avhengig av bærekraftig palestinsk selvstyre. De eneste som ser ut til å forkaste selvstyre helt er Yahad og deler av "Jewish Home", som er påtagelig stille om hva de mener skal skje med palestinerne i deres fremtidsbilde.
Jeg holder med dem som mener at Israel må gå gjennom premissene for sin politikk overfor palestinerne og legge den helt om. Hovedsakelig må det legges en strategi som gjør det lettere å normalisere forhold og bygge tillit, og som gjør Israel og palestinernes sammenfallende interesser mer tydelige. Jeg mener også at Israel - som jødisk stat - har en moralsk plikt til å hjelpe palestinerne bygge et verdig liv og et bærekraftig samfunn.
Men jeg er også enige i at forhandlinger under dagens forhold er umulige: ikke bare er palestinsk politisk ledelse ustabil og upålitelig; det skjer for mye annet rart i regionen til at noen kan ta sjansen på en "failed state" som heter Palestina.
Netanyahus verdensbilde er preget av en "oss mot røkla" mentalitet som - det må innrømmes - er velbegrunnet, men ikke konstruktiv. Nå ser det ut som landets neste statsminister blir Isaac Herzog, en pragmatisk, moderat politiker med sterke røtter i israelsk historie og politikk. Hans effektivitet blir avgjøres av hans evne til å forhandle frem en slagkraftig koalisjon som skylder mer til moderate og venstreorienterte grupper enn de høyreorienterte.