Netanyahu har med særlig to uttalelser i valgkampen lagt til rette for en krise i forholdet mellom USA og Israel som er unødvendig og skadelig for alle. Obama overreagerer og er i ferd med å gjøre sin største utenrikspolitiske feil ved å la sitt raseri mot Netanyahu gå utover hele det bilaterale forholdet. Nå må alle skjerpe seg.
I oppløpet til det som ble Netanyahus store valgseier, var det særlig to uttalelser som ble lagt merke til: om utsiktene til et palestinsk stat i hans (da, eventuelle) regjeringsperiode; og dette om arabiske velgere. Begge disse skal ha vært tatt opp i den svært så forsinkede "gratulasjonssamtalen" mellom Obama og Netanyahu og danner åpenbart grunnlaget for en svært skjerpet amerikansk tone overfor Israel.
Vi er i et spill som vil ta noen uker å kjøre ferdig, men disse to kommentarene er verdt å se nærmere på.
Utsiktene til en palestinsk stat
Netanyahu sa i et intervju med Ma'ariv som senere ble lagt ut som video følgende:
"I think that anyone who is going to establish a Palestinian state today and evacuate lands is giving attack grounds to the radical Islam against the state of Israel," min oversettelse: "Jeg mener at enhver som vil etablere en palestinsk stat og evakuere landområder, gir radikal islam angrepsposisjoner mot staten Israel."
Dette ble av New York Times fortolket til å bety at han var "declaring definitively that if he was returned to office he would never establish a Palestinian state," min oversettelse "erklærte definitivt at hvis han ble gjengvalgt ville han aldri etablere en palestinsk stat".
New York Times, og andre som la det frem på lignende måte, gjør seg her skyldig i usedvanlig dårlig journalisthåndverk - det er gode grunner til å være veldig skeptisk til Netanyahus oppslutning om en tostatsløsning, men dette er ikke sitatet som avklarte hva han egentlig mener. Antagelig var Netanyahu tvetydig med vilje og ønsket å virke definitiv for en gruppe og mer reflektert overfor en annen. Slikt gjør alle politikere stadig vekk.
Problemet med NYTs fortolkning er at det avleder oppmerksomheten fra de spørsmålene som Netanyahu virkelig bør besvare i klartekst, som for eksempel: Hva mener han med "i dag"? Hva kan og bør Israel gjøre for å motvirke ekstremistiske tendenser på Vestbredden? Hvis en tostatsløsning virkelig er så vanskelig å oppnå, hvilke andre løsninger ser han for seg som vil gi palestinerne forutsetninger for å utvikle et bærekraftig, fritt samfunn?
Det er jo ellers litt ironisk at alle disse som tidligere har erklært tostatsløsningen for død nå forskrekkes over at Netanyahu er inne på noe av det samme.
Jeg synes det var mer oppsiktsvekkende at Netanyahu også sa følgende i den samme sammenhengen: "There is a real threat here that a left-wing government will join the international community and follow its orders," min oversettelse: "Det er en reell trussel at en venstreorientert regjering vil melde seg inn i det internasjonale samfunnet og følge deres ordre." Dette, mer enn noe annet, viser Netanyahus holdning til forsøk på å skape eksternt press.
Israelske arabere på valgdagen
På selve valgdagen skrev Netanyahu: "The right-wing government is in danger ... Arab voters are coming out in droves to the polls. Left-wing organizations are busing them out,"min oversettelse "Den høyreorientere regjeringen er i fare ... arabiske velgere stiller i massevis til valglokalene. Venstreorienterte organisasjoner kjører dem ut."
Netanyahu og hans apologeter påpeker at det heller ikke her er noe nytt under solen: han forsøkte å få flere av sine til valgurnene ved å påpeke at motparten gjør det samme. Men det er en vesentlig forskjell på å mobilisere basert på politiske kriterier (altså, dette om "venstresiden", som om det var noe igjen av den i Israel), og å mobilisere basert på etniske og religiøse skillelinjer. Det er, for å bruke et amerikansk utrykk, å "deal from the bottom of the deck".
Det går utover Netanyahus troverdighet, og Likuds legitimitet som et regjerende parti, å fremme inntrykk av at partiet ser helt bort fra et segment av Israels velgere (og ja, det er faktisk arabere som stemmer på Likud, i hvert fall inntil nå). Han burde heller ha ønsket velkommen bredere politisk interesse.
Konsekvenser - Obama
Det er mye som tyder på at Obama-administrasjonen i flere måneder hadde ventet på et påskudd for å skjerpe tonen overfor Netanyahu, og her kom to på en rekke. John Podhoretz' forsøk på nyanseringer til tross, truer Obama med å kraftig nedgradere vennskapet til hele staten Israel. Det ville i så fall være en kjempebrøler av historiske proporsjoner:
- Hvis hovedelementene i et vennskap eller allianse med USA skal være avhengig av det personlige forholdet til USAs president, (spør Jens Stoltenberg) vil det gå hardt utover tilliten til USA. Netanyahu har gjort det mange, og særlig på venstresiden, har krevd i mange år, nemlig at han ikke har vært lydig overfor USA. Selv om andre land synes saken Netanyahu holder stand om er dårlig, er de ikke blinde for prinsippet.
- Om Israel er helt avhengig av USA for sin sikkerhet, har USA også stor interesse av et godt forhold med Israel. Obama nevnte spesifikt samarbeid omkring etterretning, og det foregår veldig mye bak kulissene som USA neppe vil gi avkall på.
- I den større geopolitiske sammenhengen - overfor Iran, ISIS, ustabile regimer i Midtøsten, Russland, Kina, m.m., er Israel en av USAs viktigste (og antagelig mest lojale) støttespillere.
Obama er med god grunn frustrert over tilnærmelsesvis helt uansvarlig opposisjonspolitikk fra republikanerne, men her må han opptre som en statsmann og ikke en politiker. Uansett hvor lite han har til overs for Netanyahu, er det mer som står på spill nå.
Konsekvenser - Netanyahu
Netanyahu har stilt seg slik at han på bare noen få uker - og helst innen han presenterer sin nye regjering - virkelig må overbevise Obama og hele verden at han tar på alvor behovet for en varig fred med palestinerne. Det er som å ta igjen Northug i innspurten på fem-mila når du ligger en halv kilometer bak, for det vil kreve at Netanyahu trekker tilbake omtrent all bravadoen han vant valget på, samtidig som han faktisk kommer med åpenbart smertefulle innrømmelser. Ingen av disse ligger til Netanyahus natur.
Netanyahu vil stå veldig alene i dette, for alternativet vil være å få USA mot seg i de to lange år Obama fremdeles er president. Kanskje han kan vinne noe fra den republikanske kongressen, men det vil i så fall være på bekostning av bipartisan støtte som Israel alltid har hatt behov for; for ikke å snakke om situasjonen han setter de stort sett liberale amerikanske jødene i.
Hva Obama bør gjøre (små sjanser)
- Gjøre det ettertrykkelig klart at han er fly forbannet på Netanyahu, hans handlinger, og politikk; men også gjøre det enda mer ettertrykkelig klart at det ikke er snakk om noen vesentlig omlegging av USAs politikk. Vis at USA er en venn og alliert i tykt og tynt, noe som blant annet er viktig for samholdet i forhandlingene med Iran.
- Ta et oppgjør med republikanerne på en annen arena enn Iran-forhandlingene og Israel. Obamas ettermæle vil være langt bedre om han kastet hanskene overfor rivalene i sitt eget land enn at han gjør det mot ufyselige ledere i andre selvstendige nasjoner.
- Igangsett en prosess i det demokratiske partiet som viser hva han egentlig mener er en konstruktiv tilnærming til Israel og palestinerne, og hvor det også vurderes alternativer til en fremtvunget og snarlig tostatsløsning. Dette vil gjøre det lettere for den demokratiske kandidaten i 2016 å
- Sende betingelser for et toppmøte mellom Israel og USA til den israelske regjeringen, og forklar også hvordan protokoll vil endre seg hvis disse betingelsene ikke innfris.
Hva Netanyahu bør gjøre (forsvinnende små sjanser)
- For en gangs skyld det riktige, nemlig å hive høyrefløyen på døren og inngå samlingsregjering med de moderate partiene med Zionist Union i spissen. Dette vil gjøre det mulig å en gang for alle bli kvitt noen helt arkaiske elementer i israelsk politikk, få i gang en prosess for å løse de høyst reelle innenrikspolitiske problemene i Israel, skape samling om prosessen med palestinerne, og bygge troverdighet blant europeiske og amerikanske jøder.
- Utvikle en strategi som trekker Israel nærmere det beste i Europa og USA. Hvis han virkelig vil at Israel skal være et hjem for alle verdens jøder, må han gjøre det attraktivt som noe annet enn et tilfluktssted. Til det trenger han en langt mer konstruktiv dialog med diaspora-jøder, og han må slutte å sette dem/oss i forlegenhet.