Morten Kinander og andre har påpekt det problematiske i Geir Lippestads omgang med taushets- og diskresjonsplikten han har som advokat generelt, og som forsvarsadvokat for Behring Breivik spesielt. Men takket være fremtredende folk som Harald Stanghelle, synes det som Lippestad er fredet, immunisert mot kritikk. For han er blitt symbolet på Norges fortreffelige rettsikkerhet, ettersom han tok jobben å forsvare massemorderen. Og, skal vi tro omtalen, gjorde det på en utmerket måte.
(Jeg er ikke jurist. Det nærmeste jeg har kommet å være det, var som legmedlem av etisk råd for jurister i Essex County - Tony Sopranoland - i New Jersey et par år. Bare så det er klart)
Jeg slutter meg helt til Kinanders synspunkter her, men jeg er også skeptisk til at Lippestad gjorde en så fantastisk jobb.
- Gjennom hele rettsaken var det veldig mye oppmerksomhet rundt Behring Breiviks egne ønsker om sitt eget forsvar. Det ble fremstilt slik at ettersom han - ABB - ønsket det, så måtte Lippestad gå inn for at han måtte kjennes tilregnelig. Og at ettersom utilregnelighet var det eneste forsvaret det var juridisk hjemmel for, så ble det slik til slutt at ABBs forsvarsadvokat gikk inn for at han skulle være straffeskyldig, mens aktoratet gikk inn for å få ham kjent utilregnelig. Altså ikke straffeskyldig. Jeg kan umulig ha vært den eneste som syntes det ble absurd.
- Når enhver som er tiltalt for en kriminell handling har krav på et godt forsvar, kan det ikke være sånn at den tiltaltes juridiske evner skal begrense hvor godt forsvaret er. På en måte er den tiltalte advokatens klient, men på en annen måte jobber forsvarsadvokaten for samfunnets rettsikkerhet: vi dømmer folk bare hvis de er blitt forsvart, med nebb og klør.
- Ble ABB forsvart med nebb og klør? For min del synes jeg Lippestad fra begynnelsen gjorde seg stor umake med å poengtere at han på ingen måte var på ABBs side; han identifiserte seg med alle oss andre som synes ABB var et uhyre. Jeg har ingen illusjoner om at det er lett å forsvare folk som ABB. Men det er mange jobber som er vanskelige, og Lippestad tok på seg denne helt frivillig.
- ABBs (forrykte) forsvar var at han handlet i nødverge. Hvis Lippestad virkelig mente at han skulle følge ABBs instrukser, skulle han ha forsøkt seg på den. Med alt han hadde, uansett om han hadde noe håp om at det ville nå frem.
- Hvis Lippestad derimot ikke følte seg bundet av ABBs instrukser, pliktet han å påvise tvil i bevisene for tiltalen. Det eneste han satt igjen med - etter det jeg kunne forstå - var at ABB var utilregnelig pga psykose.
- Jeg sitter igjen med en uvel følelse av dette, nemlig at Lippestad så bort fra ABBs ønske om et nødvergeforsvar, etterkom ABBs ønske om å ikke bli kjent utilregnelig, passet godt på å ikke vise noen allianse med ABB, og at ABB følgelig ikke hadde noe forsvar.
- Jeg vet sant å si ikke om det er hjemmel i norsk lov for at ABB kunne få til følgende en eller annen gang: at han anker dommen ut fra at han fikk et utilstrekkelig forsvar, noe han ikke kunne forstå ettersom han var sinnsyk i den gjeldende perioden. Og jo lengre tid det går, jo lettere blir det å argumentere for at han var psykotisk. Men er ikke det lenger nå. I sin ytterste konsekvens kan dette føre til at dommen blir opphevet og ABB blir løslatt fordi han er blitt "frisk".
Er dette sannsynlig? Ikke i ABBs tilfelle, tror jeg. Men argumentet "jeg var utilregnelig da jeg handlet og var følgelig utilregnelig i mine instrukser til min advokat" må jo være anvendelig, men bare i en verden der forsvarsadvokater har en annen målsetning enn å forsvare sine klienter mot tiltalen.