Abdel-Qader Yassine krever at alle skal godta hans versjon av historien for derved å akseptere hans vilkår for fred. Hva disse vilkårene er, forblir uklart.
PLO er på diplomatisk offensiv for tiden, antagelig for å vinne gunst hos (for eksempel) Norge i forkant av forhandlingene USA har insistert på. I tillegg til Saeb Erakats ønske om å reklassifisere soleklare betingelser til "forpliktelser", har den Haifafødte svensken Abdel-Qader Yassine utgitt en kronikk i Aftenposten om situasjonen.
Kronikken er typisk for hvordan anti-israelske aktivister beskriver en komplisert situasjon som enkel. Det er bare takket være ensrettingen i norske media om denne saken at denne type retorikk har noen klangbunn i det hele tatt.
"Mer enn noen annen dato vekker 15. mai sørgmodige minner til live hos palestinerne. Den dagen i 1948 ble Palestina formelt utradert fra verdenskartet."
For det første har han datoen feil. Det gjenværende britiske mandatet i Palestina kom til opphør 14. mai, og det var derfor Israel erklærte sin uavhengighet samme dag. Formaliteten besto i uavhengighetserklæringen fra Israels grunnleggere, og i den erklæringen ble det ikke satt sluttstrek for en arabisk stat. Men det som tidligere hadde vært en borgerkrig under og mot det britiske regimet, gikk den dagen over til å bli en krig mellom Israel og alle omkringliggende stater, blant dem arabiske stridende fra mandatområdet.
Før 14. mai 1948 var altså Palestina betegnelsen på et geografisk område som i grove trekk omfattet dagens Israel, Vestbredden, Gaza, og kongeriket Jordan. Alle som var fast bosatte der - uansett etnisitet, religion, språk, eller annet - var palestinere. Før 1917 var området politisk underlagt det ottomanske riket med sentrum i Tyrkia, og før det var det underlagt diverse andre imperier. Ikke på noe tidspunkt fikk området meningsfullt selvstyre.
Britenes styre var et hakk bedre enn kolonistyre, flere hakk dårligere enn selvstyre. Situasjonen var preget av annen verdenskrig og borgerkrigen innad i mandatområdet. Britene opplevde press - også i form av vold og terrorisme - fra flere kanter, og det var mer at de ga opp enn at de avsluttet mandatet.
Det er således historisk helt uriktig å skape et inntrykk av at det før 14. mai 1948 var et Palestina som kom til opphør ved at staten Israel ble etablert. Langt mer presist ville være å si at den nasjonalistiske bevegelsen til den største gruppen i området - nemlig araberne - fikk et alvorlig tilbakeslag da britene lot den politiske situasjonen avgjøres med krig. Dette førte uten tvil til mye urett og mye lidelse, mest men ikke utelukkende blant araberne, som derfor påberoper seg eksklusiv rett til å kalle seg "palestinere".
Det er forøvrig verdt å merke seg at palestinere - i likhet med alle arabere - er i hovedsak et kosmopolitansk folk (i motsetning til provinsielt, og i all positiv forstand). Både under osmansk og britisk herredømme foregikk det handel, reiser, og vandringer mellom Jerusalem og Damaskus, Jeriko og Amman, Jaffa og Beirut, osv. Det gir mening å snakke om libanesere, syrere, og egyptere, osv., men ikke i samme utstrekning som vi skiller mellom dansker, nordmenn, og svensker (for eksempel). I tillegg til å være et poetisk språk er arabisk fremfor alt et pragmatisk språk som gjør det mulig for arabere å snakke flytende med hverandre selv om det er mange hundre kilometers avstand mellom deres respektive land.
"Det utraderte Palestina må gjenoppstå. Redelige mennesker kan ha forskjellige meninger om hvordan og under hvilke omstendigheter en slik rekonstituering skal finne sted. Det som prinsipielt er utilgivelig og i praksis farlig, er å late som om det ikke er gjort en feil som må rettes opp. Denne bakvendte formen for rettferdighet, som er styrt av forfølgelsesvanvidd, blokkerer alle forsøk på å finne en løsning og knuser alle forhåpninger, har vi sett nok av."
Ettersom det "utraderte" - altså et selvstendig, arabisk Palestina - aldri har eksistert slik Yassine beskriver det, er det vanskelig å få klarhet i hva han mener må [gjen]oppstå, og han gjør heller ikke mer for å spesifisere det. Han kan umulig mene at det osmanske riket skal gjenopprettes, eller at det skal bli et nytt britisk mandat. Ønsker han seg en palestinsk (altså arabiskdominert) stat slik den ville vært om Israel ikke ble opprettet, dvs. en som ligner på Syria, Libanon, Egypt, eller Jordan? Eller tror han at Palestina ville vært akkurat som dagens Israel, men uten så mange jøder?
Hvilken "feil" snakker han om? Opprettelsen av Israel? At Israel maktet å forsvare seg mot angrepene utenfra? Erobringen og okkupasjonen av Vestbredden? Flyktningeproblemet?
Og hva legger han i at det må "rettes opp"? Skal staten Israel legges ned i sin helhet og erstattes av en stat PLO tar ansvar for? Skal palestinske flyktninger, deres barn, barnebarn, og oldebarn kunne fritt flytte til steder i Israel der de har sin opprinnelse?
Ikke minst: hva mener han Israel skal gi opp for at hans Palestina skal "gjenoppstå?" For jeg forstår hans kronikk dithen at det er palestinerne som skal få, og israelerne som skal gi. Er det snakk om økonomisk vederlag? Bistand? Skal israelsk eiendom konfiskeres og overføres til palestinere? Hvilke rettigheter skal jøder i så fall ha til eiendom, arbeid, religiøs utøvelse, osv.?
"Det første steget på veien til fred i Midtøsten er å være på det rene med hva som har utløst den palestinsk-israelske konflikten. Måten folk løser en konflikt på, styres mer enn noe annet av deres forståelse av hva problemet egentlig grunner i."
Her er problemet: For Yassine finnes det bare en og bare en forklaring på palestinernes lidelser, og det er staten Israels eksistens og politikk. Og som han gjør ettertrykkelig klart i kronikken, vil det bare bli fred når alle slutter seg til den Ene Forklaringen. For ham er det bare en måte å være propalestinsk på, og det er å være anti-israelsk.
Men i virkeligheten er det mange årsakssammenhenger. Israelske arabere, for eksempel, har gode grunner til å klage men har ingen illusjoner om at de hadde hatt det bedre i en arabisk stat av typen Syria, Libanon, Jordan, eller Egypt. Israelske jøder som innvandret fra arabiske land ser det annerledes, likeledes jødiske refuseniks fra det tidligere Sovjetunionen. Eller etiopiske jøder. Eller de som via britiske fangeleire flyktet fra konsentrasjonsleirene inn i Israel. For ikke å snakke om palestinske flyktninger som håpet på redelig behandling fra sine arabiske "brødre" i Libanon, Syria, eller Kuwait.
Disse har alle sin historie, sin virkelighetsforståelse, sin oppfatning av hva som er de viktigste årsakene.
Hvis Yassine mener at det eneste akseptable utfallet av konflikten er seier, at alt som han mener er tapt skal gjenopprettes, er det helt naturlig at han mener at det er en og bare en sannhet. Men for at han skal få en seier som "gjenoppretter" det som ble "utradert", må han først beseire Israel. Og det er mildest talt naivt å tro at de vil la seg beseire.
Hvis han derimot vil ha fred, må han begynne med å forstå at det er mange virkeligheter. Ikke bare den han drømmer om.