Vi må legge om vår sosialpolitikk for å hindre selvmord, selvmordsforsøk, og selvmordsfantasier - problemer i seg selv men også symptomer på dype underliggende problemer.
I følge denne artikkelen i The Daily Beast er det en stigende trend for selvmord i verden generelt og den vestlige verden spesielt (dog ser det ut til at trenden i Norge er flat og at vi ligger nokså høyt i verdenssammenheng).
Dette er ikke hyggelige nyheter, men det triste er at den største veksten er blant middelaldrende, og særlig menn. Thomas Joiner, en professor i psykologi i Florida, har forsket på dette i mange år og har utviklet en generell teori om selvmord.
Teorien går i korthet ut på at selvmordsrisikoen stiger dramatisk når mennesker utsettes for tre faktorer samtidig, nemlig:
- Sosial isolasjon, eller rettere sagt at de savner følelsen av tilhørighet. Det er gjort utallige studier som viser at mennesker ofte mister all livslyst hvis de er alene. Uten noen å dele sorger og gleder med blir det til at sorger og gleder mister all mening.
- Følelsen at de er til byrde. Mennesker, viser det seg, finner stor mening i å ta vare på andre. Dersom de føler at de bare er til byrde, mister folk følelsen av å ha samfunnsmessig verdi. Joiner funderer sågar på om dette er et resultat av evolusjon.
- Har evnen til selvmord. Joiner mener at selvmord slett ikke er en "lettvinn" løsning, men faktisk ganske krevende. Men den kan øves opp og over tid, ved hjelp av for eksempel vold på TV.
Han mener at dette kan forklare hvorfor det er større risiko for enkelte grupper og mindre for andre. Fattige mennesker som opplever stor grad av tilhørighet, for eksempel, tar livene sine sjeldnere enn (forholdsvis) rike som er fremmedgjorte fra sine omgivelser.
Om Joiner har rett, ligger arbeidet i å hindre selvmord (ca 500 i Norge per år) - samt selvmordsforsøk (estimert til 5000) og selvmordsfantasier (antagelig et skremmende tall) - i å 1) fremme muligheter for sosial tilhørighet for fleste mulig, og 2) også fremme muligheter for at alle - uansett andre forhold - skal få gjøre noe som føler at de er til nytte. I så fall vil dette bety en vesentlig omlegging av store deler av vår sosialpolitikk: for eksempel bør trygdede ha langt større muligheter til sosiale opplevelser, og de som ikke er i arbeid bør i høyest mulig grad ha mulighet til å gjøre noe som gagner andre, samfunnet, miljøet, osv.
Antagelig må vi også revurdere hvordan vi ser på incentivene som skal få folk (tilbake) i arbeid. Det som vi intuitivt fornemmer, nemlig at å bli deprimert av å være arbeidsledig gjør det vanskeligere å få seg arbeid, kan tenkes å ha en enda skumlere effekt hvis det å ikke være i arbeid fremmer sosial isolasjon og følelsen av å være til byrde.
Det kan være at arbeidet bør heller ligge i å bygge opp sosial tilhørighet og å gi flere muligheter til å bidra. Altså at vi ved å gjøre det mindre vanskelig å være uten jobb gjør det lettere å skaffe seg det. Likeledes bør det bli billigere og enklere for nordmenn å møtes sosialt.
Antagelig bør det bli flere billigere kafeer og andre møtesteder. Og antagelig er slike tiltak viktigere enn flere trygdeordninger.