I diskusjonen som fulgte Drefvelin og Dagbladets famøse utgivelse om tidlig mannlig omskjæring blant jøder, forlanger ofte stripens forsvarere at vi kritikere, altså jødene spesielt, må se å anskaffe oss litt humoristisk sans.
Dagbladet burde ikke ha utgitt Drefvelins tegning, og de bør nå unnskylde brøleren i at de gjorde det. Men ikke fordi tegningen var krenkende, men fordi den var dårlig. Thomas Drefvelin har en viss stil som er fengende på en litt naiv måte, men hvis man skal utgi politiske karikaturer, så må også budskapet ha en viss oppbyggelig effekt. Hvilket den, i likhet med mesteparten av Drefvelins arbeid, ikke har. Tvert i mot.
For dem som er interessert i hva som gjør en karikatur morsom, er denne innføringen i anatomien i New Yorkers tegninger meget god. Og gjerne sammenligne med dette banale stykke arbeid.
Det er svært vanskelig å få en tegning inn i New Yorker. Åpenbart mye, mye, mye vanskeligere enn å få en inn i Dagbladet.
New Yorker stiller tre eksplisitte krav til de tegningene de publiserer, og en som er implisitt:
- Poenget må være en overtredelse, at den altså må vekke opp noe emosjonelt i oss
- Poenget må også være godartet, altså at den må ønske noe bedre
- Poenget må passe inn i den redaksjonelle konteksten
- Og implisitt: det må være en kjerne av sannhet i poenget.
Som Bob Mankoff påpeker i sin presentasjon som jeg lenker til over, er de mest effektive karikaturene de som gir tegneseriens målgruppe selvinnsikt. Vi ler alltid best av oss selv, og det er kanskje derfor - for eksempel - yiddish teater har hatt en så grunnleggende innflytelse på vestlig humor: den feirer vanlige folks nevroser ved å vise hvilke absurde steder den kan ta oss til.
Drefvelin driver visst med "religionskritikk", den mest hellige av alle ytringsformer i Norge, i den forstand at den synes selv å være hevet over enhver kritikk - for den som våger å kritisere, eller å forsvare seg mot, slik kritikk, får vite at slikt beviser bare poenget i kritikken.
For eksempel:
- Her er en tegning av to menn: Den ene tegner en stadig mer sammensatt figur, med overskriften "I think". Den andre har tegnet et kors med overskriften "I prefer not to think", og kaster ut sin egen hjerne etter avsluttet arbeid. Tegningen innebærer åpenbart en overtredelse, i det den påstår at kristne foretrekker å ikke tenke og har ved sin tro gitt avkall på sin egen hjerne. Den er åpenbart ikke godartet, for jeg tviler på at den er tankevekkende hos en eneste kristen. Eller personer som respekterer kristne. Den passer antagelig inn i Dagbladets redaksjonelle kontekst. Den har en kjerne av sannhet bare hos dem som allerede tror at å være kristen er å gjøre seg selv dum. Den er altså like morsom og treffende som om en religiøs fundamentalist hadde fremstilt en ateist som en amoralsk drittsekk. At det finnes religiøse som har gitt opp å tenke kritisk er et like (lite) gyldig poeng som at det finnes amoralske ateister.
- Så til den famøse karikaturen av jøder som kapper av sine barns legemsdeler, stikker det med gaffel og avviser politiet med at religion rettferdiggjør det hele. Denne skårer også høyt på overtredelseskriteriet. Den er overhodet ikke godartet, for her fremstilles jøder som folk som gladelig mishandler sine barn på grusomst mulig måte og bortforklarer det på en lite overbevisende måte. Ser man på karikaturene til Finn Graff om jøder, passer den meget godt inn i Dagbladets redaksjonelle kontekst. Det springende punkt synes å være om det er en kjerne av sannhet i den, og her må vi ta poenget litt fra hverandre: For det første: er det en rimelig sammenligning mellom brit milah og det å kappe av tær med avbitertang og stikke barn i hodet og andre steder med gaffel? Og for det andre: er det virkelig slik at jøder forsøker å skjule seg bak religionsfrihet for å mishandle sine barn? Svaret avhenger av hvilke fordommer man har til saken. Om man faktisk tror at brit milah er vill og hemningsløs plaging av barn, og også tror at jøder bare bryr seg om sin religion, vel så er den treffende. Men en ting er sikkert, og det er at INGEN JØDER ser det slik. Og jeg vil påstå at enhver som gidder å sette seg inn i sakene vil være enig i at en slik fremstilling i beste fall er en vanvittig overdrivelse og i verste fall en demonisering.
Disse eksemplene er ikke oppløftende. De er fordummende, i det de kun forsterker fordommer. Det underliggende poenget er banalt og fremstillingen får kun interesse fordi den er provoserende. Den er hakket over det rent skatologiske.
De nyanserer ingen syn, de setter ikke sakene i et nytt eller uventet lys. De fører beviselig ikke til noen bedre debatt. De gjør ingenting annet å oppmuntre til enda mer forakt for andre mennesker og deres syn. Det fremmer stereotyper, skaper skiller mellom mennesker, river ned grunnlag for dialog og gjensidig forståelse.
Det skamfulle er ikke at slikt tegnes, det nifse er at mer enn et par folk synes at fremstillingene har noen nyttig effekt.