Kronosentrisme er oppfatningen at alt som har skjedd før oss har vært et oppløp til i dag (og underforstått at alt som kommer etter, blir et etterspill). Dette har gjort Arbeiderpartiet til Norge mest konservative og snart nest mest bakstreverske parti (jeg kan ikke tro at de noensinne når igjen Senterpartiet).
Allerede i 2009, etter bare fire år med den rødgrønne koalisjonen, gikk Stoltenberg til valg på at Norge hadde alt å tape, og lite å vinne, på politiske endringer. Denne mentaliteten dominerer også i årets valgkamp, og Kristin Clemen - som uten tvil vil stemme Høyre - viser hvor ufyselig utslaget kan bli i gårsdagens blogginnlegg.
Det er greit at Stoltenberg argumenterer hardt i valgkampen, og jeg skulle ønske at flere gjorde det.
Men den store feilen Jens gjør, er å argumentere med at bortsett fra noen justeringer her og der, så er det norske samfunnet hovedsakelig kommet frem. Vi har det så fint her i landet, at hvis vi bare fortsetter som før, lar ham bare få litt mer arbeidsro, så vil det asymptotisk nærme seg det perfekte.
Det er selvfølgelig ikke lett å ta fullt ansvar for de mange åpenbare problemene vi har i Norge i dag når man har sittet ved roret i åtte år. Slik er politikken grusom, for enhver rimelig person vet jo at alle løfter, alle vage Soria Moria-eklæringer, umulig kunne innfris på fire eller åtte år, og særlig ikke med en destruktiv koalisjon som den Jens stablet på bena.
Men problemet er at manglende oppriktighet har en tendens til å bygge på seg. Stoltenberg kan ikke innrømme at han ikke leverte alt han lovte, uten å enten innrømme at han lovte for mye, eller at hans politikk ikke førte frem. Selv om begge deler åpenbart er tilfellet.
Erna må ikke gjenta den feilen. Det første hun må gjøre som statsminister er å si at norsk velstand - finansiert av oljepenger - er blitt en sovepute for vår politiske ledelse når den burde ha gitt rom for langsiktig investering. Hennes ansvar er å gi nordmenn best mulige forutsetninger for å leve i materiell og fysisk trygghet også om 50 og 100 år. Det vil kreve omlegginger nå som vil falle enkelte tungt for brystet men som unngår langt verre endringer i fremtiden. At vi ikke vil være et land som forledes av vårt eget hell til å dysse ned de store utfordringene vi faktisk har.
Hun har en måned, i beste fall, frem til jul på å få formidlet dette. Etter det blir hun fritt vilt, også - og kanskje særlig - fra de små partiene som trolig blir hennes parlamentariske grunnlag.