Det er en opplest og vedtatt sannhet i Norge at alkohol er et onde vi simpelthen må finne oss i, og at arbeidet derfor ligger i å redusere forbruket mest mulig. Det gjør vi ved å begrense tilgang til lovlig alkohol til det absolutt minste som skal til for at staten får flest mulig inntekter av det folk finner seg i det. Sammenlignet med alt vi kunne sammenligne oss med, er alkohol dyrt i Norge og vanskelig å få tak i.
Denne artikkelen i Slate forteller at større utbredelse av barer har lokaløkonomiske fordeler i amerikanske byer, fordi de danner en naturlig del av økonomiske klynger. Med andre ord så er et vanningshull i vår sivilisasjonssavana nødvendig for at alle dyrene skal finne et sted å samles.
For meg som har bodd så mange år i utlandet er det påfallende at vi i Norge mangler alment aksepterte samlingssteder hvor ingen trenger være vertskap. I andre land har man (billige) kafeer, puber, lunsjsteder, restauranter, osv., der folk flest kan møtes på kort varsel over litt drikke eller mat. Norge er et av de få stedene slikt sosialt samvær regnes som slik luksus at det må skattelegges.
Da Norge for omtrent hundre år siden var hovedsakelig et jordbruks- og fiskesamfunn, fungerte antagelig kirker, handelssteder, havner, osv., på denne måten. (Og for enkelte fungerer vel også idrettslag, skihytter, osv. fremdeles slik).
Vi synes helt å ignorere det at mangelen på slike steder er skadelige, at de fremmer ensomhet, fremmedgjøring, og enda mer isolasjon i de den kalde, mørke vintertiden. Dette er særlig aktuelt så lenge vi har: streng lovgivning om fyllekjøring, dårlig kollektivt transporttilbud, og dyre taxier. Folk drikker, men de drikker hjemme, mye på en gang, og ofte alene eller i nærvær av barn.
Omtrent her i resonnementet kommer avholdsbevegelsen veldig fort på banen og påpeker de mange farene forbundet med alkoholmisbruk, og det vil de ha helt rett i. Der hvor vi skiller lag er om vi reduserer alkoholMISbruk ved å gjøre det vanskelig med alkoholBRUK.
Vi må innse, tror jeg, at den norske modellen med å gjøre det vanskelig å få tak i alkohol ikke reduserer alkoholmisbruk. Men snarere tvert i mot oppmuntrer til det. Fra mine ungdomsdager husker jeg at det var nettopp det at alkohol var utilgjengelig og dyrt som gjorde det så viktig å få mest mulig ut av det når folk fikk tak i det.
Med andre ord er problemet at vi i Norge har en alkoholkultur som bygger på at alkohol er en knapp og dyr ressurs. Om jeg skal generalisere: Alkoholikere i andre land er alltid på en snurr, alkoholikere i Norge sovner i sitt eget spy tre ganger i uken.
Miljøet i de barene vi har her til lands preges gjerne av to grupper: de med rødmussede ansikter som forsøker å få i seg flest mulig halvlitere før de blir hivd ut; og gjenger som skal bygge seg en rus mens eller før de er ute på byen. Det er et forholdsvis lite antall som sitter i små grupper for å ta seg en drink for å være selskapelige.
Løsningen er å gjøre bar- og publiv mer tilgjengelig for det store flertall nordmenn som har et normalt, sunt forhold til alkohol men som virkelig har godt av et sted å møtes uformelt for en liten prat, uten at det skal koste skjorta. Som artikkelen til Iglesias påpeker, vil det antagelig være grunnstenen til mer livlige lokalsamfunn.