Jeg har en mistanke om at debatten om sykefravær er helt på villspor.
Premisset synes å være at folk misbruker sykelønnsordningen ved å skulke, altså at de tar seg en ekstra feriedag (eller to, eller tyve) når de føler for det.
Det kan få slutt på ved at alle - også de som faktisk er syke og ikke bør jobbe - får mindre lønn for de dagene de ikke møter opp.
Jeg kan faktisk forstå at LO på grunnlag av solidaritetsprinsippet avviser en slik ordning. I så å si alle saker godtar vi som samfunn at ordningene lekker på grunn av misbruk, så lenge de gagner dem som trenger dem. Og det er ingen tvil om at karensdager først og fremst går ut over dem som ikke har råd til dem, dvs. lavtlønnede eller andre som er økonomisk presset. For dem risikerer vi det Ebba Wergeland har karakterisert som "sykenærvær" - de stiller opp for å bli betalt, enten de gjør nytte for seg eller risikerer å bli enda sykere.
Slike betraktninger forklarer ikke hvorfor sykefraværet i Norge er høyere enn andre land vi sammenligner oss med.
Men selv om jeg tror vår generøse sykelønnsordning forklarer en del (hvor stor, vet jeg ikke) av vårt sykefravær, nemlig "skulkingen", tviler jeg på om den forklarer alt. Her er flere hypoteser:
- At vi bruker tid og ikke resultat som mål på arbeidsinnsats. Jeg jobbet en tid i foredlingsavdelingen i en papirfabrikk, der jeg pakket sammen dopapirruller i store poser. Arbeidsgiver var avhengig at jeg var der og tok imot rullene, stablet dem riktig, og fikk dem inn i posene, slik at en medarbeider kunne stable de store posene og sette dem på paller som så ble sendt videre til alle Norge og verdens hjørner. Her var resultatet av mitt arbeid i stor grad avhengig av at jeg var på rett sted til nøyaktig rett tid. Dette prinsippet gjelder fremdeles for en god del yrker: legevakten, resepsjonister, oljearbeidere, F-16 flyvere, og andre. Men for mange andre er kvaliteten på innsatsen langt viktigere enn den avmålte tiden. For eksempel: En kompetent og konsentrert rørlegger får utrettet mye mer på et kvarter enn en uopplagt, mindre kyndig kollega får gjort på to timer. Effekten av sykdom er dermed annerledes avhengig av yrke og aktivitet. Om Northug er "sykmeldt" foran et verdenscuprunn er det ingen som mener at han er best tjent med å stille opp og gå den turen han orker. Vi er opptatte av at han prestererer best mulig når han kan.
- At vi altfor ofte omtaler arbeid som et nødvendig onde. Alt dette med "skulking" forutsetter at dette med jobb, det vil folk helst slippe. Og gjør det når de kan. Derfor skryter vi av permisjonsordninger, utvidet ferie, redusert arbeidstid, progressiv beskatning, og alt dette andre. Det besynderlige er jo at slike holdninger er selvoppfyllende. Jo mer vi hører at jobb er noe dritt, jo mer tror vi på det, og jo mindre lykkelige blir vi over jobbene våre.
- At vi ikke tillater lokal fleksibilitet i sykelønnsordningen. Hvis formålet med sykelønnsordningen skal være at arbeidstakere ikke for økonomiske engstelser på toppen av helseproblemer, bør det være kreative løsninger for ulike grupper. Sykekasser kan innføres for arbeidsgrupper der ekstra innsats fra resten av gruppen kan kompensere for fravære fra en av dem. De som vurderes ut fra resultat og ikke tid, kan i prinsippet ha "ubegrenset" sykefravær så lenge de leverer det de er forpliktet til. Og sikkert mye jeg ikke har tenkt på.
- Folk blir faktisk mer syke i Norge. Det kan være klima, typer stress, boforhold, transport, og mange andre forhold som gjør at nordmenn faktisk blir mer syke enn svensker. Aner ikke, men vi skal ikke se helt bort fra det.
I alle fall må partene ned fra barrikadene her og jobbe ut fra de målsetningene de er enige om: det må bli mindre sykefravær og mindre skulking.