Styres våre begreper om barneoppdragelse av en etnoteori som er ute av balanse?
Et interessant forskningsspørsmål (som antagelig krysser flere felt) er hvilke premisser som styrer barneoppdragelse i ulike land og kulturer. Denne artikkelen i Slate forteller at det som kjennetegner amerikansk barneoppdragelse er kognitiv utvikling hos barna, altså å i høyest grad oppmuntre barn til å utvikle intelligens.
I den grad at disse premissene blir uransakelige og selvsagte overbevisninger, karakteriseres de som etnoteorier: vi oppdrar barn slik vi gjør fordi vi oppriktig tror at det er den beste måten gitt alternativene vi har.
Når det så viser seg at disse premissene varierer fra kultur til kultur, må vi innse at ikke alle kan ha rett i å tro at deres er den beste, eller eneste gode. Men i dette ligger et paradoks, for naturligvis oppdrar vi barna etter våre beste overbevisninger.
Det er gjort sammenligninger mellom Norge og andre land når det gjelder dette, og særlig denne artikkelen av bl.a. Vibeke Aukrust er blitt omtalt. Her sammenlignes holdninger til foreldre til barn på barnehagealder i Oslo, Lincoln i den amerikanske delstaten Nebraska, Seoul, og Ankara.
Sammenlignet med de tre andre byene, var foreldrene i Oslo mer opptatte av at barna skulle få stabile, langvarige forhold med både sine lærere og medelever. Dette kom frem på mange måter: både i Oslo-foreldrenes svar om verdien av slike langvarige forhold, og også i det at de var minst tilbøyelige til å flytte.
Andre kulturer verdsetter også dette, men Oslo-foreldrene prioriterte det høyere.
Det knyter seg (minst) to interessante spørsmål til dette:
- Finnes det noen objektive mål som kunne forene disse ulike kulturene slik at vi kunne finne ut hvem som har "mest rett"? Eller for å si det på en annen måte: trenger vi ikke kriterier for et målbilde av en vellykket voksen før vi kan vurdere hva som er effektiv barneoppdragelse?
- Uansett, lykkes vår tilnærming med å oppnå det vi synes å ønske? Får norske barn oppleve større kontinuitet i sosiale forhold ved at vi legger slik vekt på det i barneskole og skole?
Artikkelen i Slate avslutter med å påpeke at Kipsigis-folket i Kenya vil at barna skal bli ng'om, altså at de skal bli intelligente og ansvarsfulle. Den underliggende faren som dette begrepet omfatter er at folk som er lynende intelligente kan bli ansvarsløst arrogante. (Jfr syklusene i finansmarkedene). Dette er kanskje noe for oss å tenke på, også.
Vi vil at barna våre skal ha sosial kontinuitet og tilhørighet, men vi ønsker også at de er omgjengelige blant fremmede og selvstendige. Å gå for hardt inn for det ene kan gå utover det andre.