Forskere ved Stanford University har utviklet "detaljerte" planer for hver eneste stat i USA å gå over til 100% fornybar energi innen 2050, i all hovedsak ved å ta i bruk teknologi som allerede finnes. Strategien er ikke å starte et massivt investeringsprogram, men å konsekvent erstatte anleggsmidler som likevel er foreldede med fornybare anlegg.
De estimerte gevinstene er imponerende. USA ville spare $730 milliarder i året i direkte klimarelaterte kostnader; 59 000 færre vil dø av luftforurensing; $166 til $900 milliarder. De langsiktige virkningene er enda større.
Om estimatene til forskerne på Stanford er riktige (og vi får håpe at de utfordres nok til å få større troverdighet og blir mer robuste), så vil dette si at Norges samfunnsøkonomi må legges om på to plan: ved at vår energiforsyning også må bli fornybar (som burde være innenfor vår rekkevidde), og ved at vår egen næringsstruktur - som bygger på utvinning og produksjon av gass og olje, må gjøres om til noe helt annet. Dette kan skje gradvis, ettersom fossilenergi fases ut, men antagelig vil det skje med et sjokk: i det energimarkedet "oppdager" at Stanford-scenarioet er realistisk, vil oljeprisene falle. Både fordi kjøpere av olje og gass har forventninger om prisnedgang, men kanskje aller mest fordi andre oljeproduserende land vil få det travelt med å få solgt reservene mens det fremdeles er market for dem.
Et slikt priskollaps vil gjøre mye av aktiviteten i Nordsjøen ulønnsom, og den vil også gjøre videre forskning på fornybar energi mindre interessant.
Det er begrenset hva noen enkel instans - og særlig vår regjering - kan gjøre for å kontrollere, eller en gang påvirke i nevneverdig grad denne utviklingen.
Men det ville være fornuftig av oss å lene oss inn i utviklingen i stedet for å fornekte, eller enda mer nytteløst, å bekjempe den: vi må planlegge ut fra den forutsetningen at oljealderen er over innenfor de neste tiår, og vi kommer til å sitte på oljereserver i bakken under havet som kommer til å være verdiløse.
Og her har Norge et fortrinn i verdenssammenheng, men vi har også ulemper.
Fortrinnene er at vi er et lite land med god tilgang til fornybare ressurser (vannkraft, vindkraft, bølgekraft, geotermiske kilder, og kanskje også solkraft); god tradisjon for å drive regulering av adferd (på godt og vondt, må sies); rimelig oversiktlige bransjer og bosetning; relativt godt utdannet befolkning som bryr seg om miljø og naturvern; og kanskje aller viktigst; ryddig statlig økonomi med stort handelsoverskudd.
Ulempene er at vi er utrolig provinsielle, og særlig i mange akademiske og forskningsmiljø; vi har en politisk kultur som favoriserer konsensus over de beste løsningene; og ikke minst at det å avskaffe fossilkraft vil automatisk føles som å motarbeide våre egne interesser. Det hjelper ikke at vi synes å tro at vi har løst miljøproblemene ved å kjøpe Teslabiler, og at vi synes å mangle handlekraft og fornuft i utbygging av transportinfrastruktur.
Vi greier ikke å utnytte fordelene og redusere virkningene av ulempene uten å være ambisiøse. Vanskeligheten er å vite hva vi skal være ambisiøse om. Stanford-scenarioet bygger ikke på virkningen av et eller to store gjennombrudd, men den samlede effekten av mange hundre tiltak over lang tid. Det innebærer en masse prøving og feiling, mye uenighet underveis, helt sikkert noen kameler som må svelges og fordøyes hele, og en god del motstand fra folk og organisasjoner som taper av endringene. Den underliggende tanken er at det faktisk er å få til 99% reduksjon på 35 år enn 10% på fem år.
Her er et bitelite utvalg konkrete ting som burde oppta oss:
- Kollektiv privatbilisme - "matpakkekjørere" er et utdatert begrep for et vedvarende fenomen. Nå finnes det teknologi som gjør det mulig for folk som ellers ville kjørt egen bil å smertefritt (for begge) haike frem og tilbake til jobb. Apper og infrastruktur må bygges, og det må bli incentiver (antagelig målt i tid fremfor kroner) å gjøre det. Men det er mulig.
- Autonome biler - forskningen har kommet veldig langt med dette, og Norge bør tilby seg å være et prøveområde for dette. (Vi har vanskelige føreforhold, fotgjengere med dødsforakt, og mange hensynsløse sjåfører)
- Forbløffende billig og effektiv kollektivtilbud. Det synes å være en utbredt oppfatning at rushtrafikkproblemet helst skal løses ved å gjøre et alternativ (personbil) surere enn et allerede dårlig alternativ. Vi burde heller ha et kollektivtilbud som var så billig og raskt at man måtte ha helt spesielle grunner til å velge noe annet.
- Lønnsom fornybar energi i husholdninger. Det bør være incentiver for å investere i geotermisk oppvarming, varmepumper, og andre fornybare energikilder, og særlig i nye byggeprosjekter.
- Mini- og mikrokraftverk - det bør være mulig for privatpersoner, bedrifter, kommuner, og andre som sitter på fornybare energikilder å utvikle produksjon selge elektrisitet tilbake til kraftverkene til en rasjonell pris. Dette vil kreve formidable investeringer i informasjonssystemet i vårt energinettverk som antagelig vil være nyttig på andre måter.