Jeg kødder ikke: En av mine Facebook-venner hadde følgende parole på sin side i forbindelse med 8.mars-markeringen:
"Med faner og flagg taler man reservasjonsretten midt i mot. Nei til strikkepinner!"
Det er masse problematisk med reservasjonsrett. Og det er masse problematisk med at et så bittelite parti som SV Venstre Senterpartiet KrF skal forsøke å trumfe gjennom politiske vedtak de vet det ikke finnes flertall for i folket. Jeg mener til og med at fri abort fortsatt bør være en kampsak, fordi dagens ordning bærer preg av kompromisser fra 70-tallet som skulle minne kvinner på at de egentlig burde skamme seg.
Men å trekke en rett linje fra reservasjonsrett for fastleger til bakromsabort med strikkepinner er utenfor ethvert univers av saklighet at det egentlig burde få noen og enhver til å fnyse eller fnise, alt ettersom.
Helga Pedersens "glimt i øyet" da hun snakket om å sverte Solberg-regjeringen var ikke noe annet enn en politisk forsnakkelse, slik Michael Kinsley definerte det: "en forsnakkelse er det når en politiker sier noe som er sant - en åpenbar sannhet han egentlig ikke skal si."
Ordet "sverte" er sterkt, men vi burde ikke være så bestyrtet som vi lot som over det hun sa, for politikk består av to ting: å utvikle standpunkter og løsninger for å løse samfunnsmessige problemer; men også å tilegne seg makten til å gjennomføre disse løsningene. Hadde vi levd i en ideell verden der alle alltid ville hverandre godt, ville disse to gått ut på det samme. I den virkelige verden konkurrerer ikke partiene om å overbevise velgere om de beste løsningene, men svært ofte å vise seg selv som det minst dårlige valget.
Reservasjonsrett var ikke annet enn et syltynt påskudd til å invadere og okkupere kvinnesak som bare noe "ventresida" egentlig bryr seg om. Ethvert forslag fra KrF skal dømmes ut fra den antatte motivasjon, ikke grunnen som er gitt, og slett ikke hva effekten vil være. I stedet for en tiltrengt debatt om fri abort, flagrer det med stråmenn, ad hominem og annen uredelig debatteknikk.
For å være helt sikker på saken ligger godt nedsyltet i gjørma, er den nyeste narrativen av Erna Solberg undervurderte hvor viktig fri abort er for kvinner.
Realiteten er at hun overvurderte "venstresidas" vilje til å drive saklig politikk og undervurderte deres vilje til å "sverte". Det er oppbyggelige såvel som destruktive krefter både i posisjon og opposisjon i norsk politikk. Solberg burde avvist kravet om reservasjonsrett, men det er en liten synd. Det er en langt større synd å misbruke en legitim politisk sak for å skape kunstige motsetninger.
Skulle vi ønske det verste for opposisjonen i Norge, er det å håpe at de regner dette som en seier til etterfølgelse. Det er legitimt å drive politikk for å vinne makt og naivt å ikke gjøre det. Men det er både feilslått og umoralsk å la det ta helt overhånd.