De beste komikerne tar av seg maskene.
For komikere er det to måter å få oppmerksomhet på:
- Det ene, det enkleste, er å gjøre folk fremmede fra hverandre. Å omtale andres handlinger, intensjoner, fakter, og egenart som noe så merkelig at det blir absurd, og dermed morsomt. Dette er enkelt fordi folk vil alltid glippe litt, rote, misforstå, eller simpelthen ikke nå opp. Og dette blir alltid komisk for den som står på sidelinjen og aldri forsøker seg på det han latterliggjør
- Det andre, mye vanskeligere, er å bygge på empati for at vi skal le av oss selv. Det er ingenting som får oss til å le så inderlig som når vi er ved å gråte av lettelse: jeg er ikke alene om å glippe litt, misforstå, rote, eller ikke nå opp.
Rolv Wesenlund var spesielt flink til kategori to. Hverken Marve Fleksnes eller Bør Børson hadde vært så morsomme hvis ikke Wesenlund hadde blottlagt at han også hadde disse egenskapene. Og årsaken til at vi lo så godt var jo nettopp at han slik fikk oss til å forstå at det lå en Marve og en Bør i oss også.
Vi lo av Wesenlunds sårbarheter fordi han inviterte oss inn til dem, og dermed lot oss si "ja, jeg har det også slik".
Og slikt slektskap blir vi bedre mennesker av.