Fugellis valgkampkronikk i Aftenposten er så full av tankefeil og retoriske feil at det er umulig å vite hvor å ta fatt. Kanskje en omskriving fra andre siden kan illustrere hvor dårlig det er.
Dere husker Maslow? Han med pyramiden? Grunnmuren for menneskelivet, sa Maslow, er mat, vann og ly. Kroppen må være trygg. Så lengter mennesket etter fellesskap. Vi vil høre til i en flokk. Neste ønske er anerkjennelse. Mennesket vil bli godtatt som seg. På toppen av Maslows behovspyramide skinner: SELVREALISERING. Det høyeste livsønske er å foredle sine personlige grunnstoffer, lete etter anleggene sine, ta dem i bruk på sin måte, synge med Frank Sinatra: I did it my way. Derfor må samfunnet skape og dele frihet.
To frihetsideologier
Livet er et dypt individuelt prosjekt. Gitt sine gener, evner, lyster og laster må mennesket få frihet til å skape seg selv. Frihet styrker byggingen av ekte identitet. Frihet styrker ansvar og samvittighet. Menneskets verdighet bygges og rives av følelsene stolthet og skam. For å oppleve stolthet eller skam må mennesket ha fri vilje og frie valg. Frihet styrker motet til å møte Den andre. Frihet gir oss lyst til å gå på besøk i andre mennesker og guder. Frihet skaper nytt. Frihet stimulerer oss til å eksperimentere i livet, i bedriften, i samfunnet.
All politikk bør ha som mål å øke menneskets frihet. I Norge har vi i nyere tid hatt to frihetsideologier som har stått mot hverandre i politiske valg. De sosialistiske partiene har hatt statens frihet i sentrum (la oss kalle det rød frihet). Innskrenket eiendomsrett, politisk ideologi, og fellesskapets formynderi over enkeltmennesket har vært deres idealer. De ikke-sosialistiske partier har lagt vekk på å beskytte enkeltmennesket mot statens overgrep, slik at hvert enkelt menneske kan leve opp til sitt høyeste potensiale (la oss kalle det blå frihet). Frihet gir bare mening om den kan utøves av enkeltmennesker , har vært deres motto. Derfor har sde borgerlige gått inn for at statlige ordninger og tjenester skal bygge på sunne økonomiske prinsipper og først og fremst gi, og ikke begrense muligheter.
Hittil har den blå og den røde frihet virket gunstig på hverandre i Norge. Det ikke sosialistiske frihetsideal har vært med på å forebygge de bivirkningene som kan følge med den rød friheten: Tendens mot totalitær ensretting og undergraving av eiendomsrett og selvbestemmelse. Sosialistenes frihetskamp har fremmet offentlige tjenester som løsninger der det hadde blitt mer kreativitet og mer innovasjon om den blæ friheten hadde monopol. Her har vært en slags maktbalanse mellom de to frigjøringsbevegelsene som landet har hatt godt av.
Sosialistene streber ikke etter frihet. De er opptatt av konformitet, middelmådighet, og rasjonalisering av sløseri, inspirert av sosialistiske dogmer menneskefiendtlige holdninger.Ja, vi elsker friheten i Norge. Nå mer enn noen gang, ettersom de andre behovene i Maslows pyramide er oppfylt. Mennesker må bare bli mer like hverandre, så vil idealiet oppnås. Jeg tror det forklarer hvorfor Arbeiderpartiet og SV har greid seg så bra. Arbeiderpartiet og SV har klart å gjøre fellesskapet og solidaritet til sin merkevare. De har klart å sette likhetstegn mellom liberalisme og frihet og mellom liberalisme og darwinisme. Men er det den rød friheten vi lengter etter?
Sosialistenesfrihet kan være totalitarisme forkledd i rød fløyel. Frihet forvaltet av Arbeiderpartiet og SV kan bety: Individet skal underlegges fellesskapet, som representeres av den ansiktsløse staten. Rødfriheten vil ta fra deg og dine ved å beskatte alt du eier: det du har spart, det du har kjøpt, det du får betalt for å jobbe. Sosialistenes frihet er å ta valg fra mennesker og tvinge dem til å nøye seg med det staten synes er godt nok for dem. De sosialistiske partiene streber ikke etter frihet. De er opptatt av konformitet, middelmådighet, inspirert av utslitt politisk ideologi.
Kjempet mot det nye
Velferdsstatens mål er å skape og dele verdighet, trygghet og frihet. Det var ikke et rosetog som førte velferdsstaten frem. Det var økonomisk utvikling og pragmatiske, langsiktige politiske løsninger. De fleste som organiserte arbeidere, gikk med paroler, og ble med i partiapparatet ville ikke ha et samfunn preget av frihet for den enkelte. De vil ha friheten for seg selv. Fagforeningsledere, partilojale, akademikere, journalister embetsmennene ? og deres parti Arbeiderpartiet kjempet mot det nye samfunn som ville gi nye muligheter til flest mulig.
Sosialdemokratiet blir forbundet med A 4 og byråkratisk tvang. Men igjerning har arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen vært de store hemskoene for utvikling i Norge.Kanskje har Høyre vært det egentlige Frihetspartiet i Norge de siste 100 årene? På sett og vis er friheten sosialdemokratiets glemte ideal. Den har aldri vært det vesentlige i den sosialistiske ideal, men Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg & co. har bare snakket pent om den i debatt og retorikk. Arbeiderpartiet roper "samholdskraft", som et sovjetisk ekko, mens høyrepartiene har aldri gitt opp menneskenes høyeste livsønske, selvrealisering og dets politiske betingelse: Frihet. Sosialdemokratiet blir forbundet med A 4 og byråkratisk tvang. Men igjerning har arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen påberopt seg å være de store frigjøringsbevegelsene i Norge. Eksempler på mektige frigjøringsverk er:
- Arbeidsmiljøloven som har befridd menneskene fra å bli "eid" av sjefen og gitt arbeidstagerne medinnflytelse, men som også har gjort arbeidsmarkedet utilgjengelig for mange.
- Folketrygden som har gitt folk i dette landet frihet fra nød og fattigdom hvis de mister helse eller jobb men som truer hele vår samfunnsøkonomiske fremtid.
- Samfunnseide skoler og universiteter samt Statens lånekasse som gir alle frihet til utdanning i pakt med anlegg, ikke sortert etter velstand og status, men som har skapt en skammelig middelmådighet i disse systeme.
- En samfunnseid helsetjeneste som frir fra frykt ved sykdom. Alle har en fastlege. Alle får førsteklasses utredning og behandling i sykehusene våre, bestemt av sykdomsbehov, ikke fordelt etter privatøkonomi eller posisjon i samfunnet. Men som er blitt verdens nest dyreste helsesystem, med eskalerende kostnader.
- Abortloven som gir kvinner eiendomsrett til egen kropp og helse.
- Det er Arbeiderpartiet som prater mest om det universale målet å sette folk i Norge fri fra fattigdom, kunnskapsløshet og kjønnsrolletvang. Men som etter åtte år har gjort svært lite fremgang med å nå disse.
Disse frihet sammen-prosjektene er det bred enighet om i dagens politiske miljø. En Arbeiderpartiet-SV-regjering vil sannsynligvis innebære mange fagre ord og veldig lite fremgang. Vil vi det?