Tatia Pilieva har lagt ut denne kortfilmen på Youtube, der hun filmer 20 mennesker (ti par) som er fremmede for hverandre men kysser hverandre.
Dette dreier seg om ordentlig kyssing, men dette er ikke tilfeldige fremmede. Som Amanda Hess i Slate påpeker, er dette faktiske profesjonelle modeller og skuespillere, og filmen er en klesreklame.
Men det er noe veldig besnærende med dette. Det er ikke vanskelig å leve seg inn i dette scenarioet - du får et øyeblikk, helt avgrenset i tid, uten konsekvenser eller ansvar, å utrykke og ta i mot fysisk intimitet. Det er mindre intenst, mindre farlig, og fremfor alt mer kortvarig enn sex, men det trekker i gang en masse følelser vi ikke opplever til daglig.
Flere av mine Facebook-venner har lurt på hvor de kan melde seg på til å kysse fremmede, og jeg forstår dem dithen at de snakker kun om et kort men intenst kyss.
Er dette noe vi lengter etter: kortlevd, ufarlig, men intens intimitet? Noe som vekker oss litt fra tendensen til å ville beskytte oss mot nærgående fremmede og heller ta en aldri så liten sjanse?
Det blir nok ikke laget så mange reklamefilmer, og sjansen for å bli invitert til å delta er heller liten. Jeg tviler også på at det vil bli moderne å by fremmede opp til klining på trikken eller på Meny.
Men kanskje vi kan gjøre noe som ligner, nemlig å være litt nærgående hyggelig mot så mange fremmede som mulig: vinke og smile når de slipper oss frem i trafikken, holde døren åpen for nestemann, plukke opp ting de mister, tilby hjelp når de sliter, si hei til folk på tur, med mer. Effekten av 100 slike små handlinger kan tenkes å tilsvare en klinerunde med en vakker fremmed. Men 100 små ting kan lett gjøres på en vanlig uke; kline i reklamefilm får vi neppe oppleve i en livstid.